The Birth of Venus
Sandro Botticellis The Birth of Venus er et av kunsthistoriens mest ikoniske bilder av kvinnen som trer frem i verden. Venus står på et stort kamskjell, båret mot land av vinden, omgitt av hav, blomster og lys. Hun er allerede født – men det er som om vi ser selve øyeblikket hvor hun kommer til syne.
Det er dette bildet som danner et bakteppe for Påfugløyet. For også her handler det om en kvinne som kommer til syne. Men hennes reise går ikke gjennom havet. Den går gjennom aske, stillhet, frykt og avmakt. Hun må finne tilbake til det som hele tiden har levd i henne – før hun kan tre frem i sitt eget liv.
Påfugløyet er derfor en fortelling om hva som skjer når en kvinne begynner å se seg selv, ikke slik hun har blitt fortalt at hun er, men slik hun faktisk er. Påfugløyet er hennes historie.
Påfugløyet
Av Mirja Løvaas
En stille revolusjon kommer snikende …En fortelling om avmakt, oppvåkning og kvinnekraft.
Det var en gang, for lenge siden, et slott. Høyt oppe i et av tårnene lå en engel. Hun var grå som aske, grå som en regnværsdag, grå som den tyngste skyen på himmelen. Men inne i den grå skyen fantes det noe annet. Et livlig ansikt med lubne kinn og levende øyne var gjemt langt der inne, bak lag av aske og stillhet. Et lite ansikt med fregner og et blikk som fortsatt lyste.
En dag tenkte engelen at hun kanskje burde gå ut. Men veien ned var lang. For hvert skritt hun tok, følte hun seg tyngre. Hun var redd for at hun bare ville bli gråere og gråere, som om hun kunne forvandles til en tordensky. Likevel hadde hun ingen annen vei å gå enn nedover. Nedover den gamle steintrappen som fortsatte dypere og dypere.
Hun tenkte: Hva om det ikke finnes noen utgang der nede? Hva om trappen bare leder til et mørkt hull uten vei tilbake?
Å befinne seg i en situasjon uten utvei gjør vondt. Det krever en pris. Man mister noe av seg selv. Noe forsvinner inn i tåken, inn i ensomheten, inn i et tårn ingen kan nå. Eller kanskje noen kan nå det? Kanskje en ridder på en hest kommer for å hente engelen som sitter fanget i gråheten. En grå engel uten lys, uten retning, full av avmakt.
Hun kjente bare dette ordet: Ikke. Ikke god nok. Ikke sterk nok. Ikke viktig nok. Hun var en engel som kalte seg selv «ikke».
Men selv i avmakten finnes det noe. For man kan ikke bare være avmakt. Hvis avmakt finnes, må makt også finnes. De hører sammen, som lys og skygge, som natt og dag. Og et sted i henne levde fortsatt makten.
Da begynte noe å vokse. Et frø var blitt plantet dypt i magen hennes. Det spirte stille før det begynte å blomstre. Liljer, syriner og alle tenkelige blomster strømmet ut av henne som en foss av liv. De klatret oppover mot lyset, slyngende og levende. Det var magiske blomster. De kom ikke utenfra. De kom fra henne.
For hun var ikke lenger bare en grå engel med et lite ansikt gjemt bak asken.
Hun var en kvinne.
En kvinne med makt. Med ærlighet. Med sannhet. Et liv lå foran henne. Et liv som skulle leves, elskes, beskyttes, rommes og synges frem. Alt dette levde allerede i henne.
Likevel var det noe som murret i dypet. En stemme som kom igjen og igjen som et ekko fra et gammelt sted.
«Jeg kan ikke.»
Så trådte et stort hjerte frem. Midt i hjertet satt en torn. Dyp og smertefull. En torn som hadde vært plassert der med omhu og strakte seg inn i sinnet, inn i kroppen, inn i alt hun var. Hun så at tornen tilhørte en falsk gud. Ikke en gud skapt av kjærlighet, men av frykt. En stemme som gjennom generasjoner hadde hvisket til kvinner at de skulle være mindre enn de var.
Tornen hadde blitt ført inn i hjertet på utallige kvinner. Gjennom århundrer hadde den sagt: Du kan ikke. Du må tie. Du må bøye deg. Du må gjøre deg mindre.
Men nå kom en annen stemme. En stemme som sang fra dypet av henne selv.
«Du kan. Du kan. Du skal.»
Du skal rive tornen ut. Du skal se den i øynene og si: «Du er ikke meg.»
Hun sa det én gang. Så en gang til. «Du er ikke meg.»
Og i samme øyeblikk skjedde noe merkelig. Hun så at tornen ikke bare var en torn. Den var en del av noe større. Den var en klo fra en ørn.
Kvinnen stirret på den.
Så endret ordene seg.
«Du er meg.»
Ikke fordi såret skulle eie henne, men fordi også såret var en del av hennes historie.
Ørnen løftet hodet. Den hadde vært borte lenge, men nå vendte den hjem.
«Ikke se deg rundt. Lytt.»
Kvinnen lyttet. Og for første gang begynte hun å undre seg. Hvorfor sitter jeg i dette tårnet? Hvorfor er jeg grå? Hvorfor er jeg aske? Hvorfor har jeg trodd på disse stemmene?
Mens hun undret seg, kom en frosk til syne.
«Hvorfor leter du etter et svar du allerede kjenner?» spurte den.
Kvinnen ble stående. Noe våknet i henne.
Så brøt det løs.
Hun sto plutselig i flammer. Ikke flammer som ødela, men flammer som forvandlet. En ild som aldri slukket. Den steg opp gjennom kroppen hennes, gjennom hjertet og stemmen. En levende ild drevet av lengsel.
Ingen hadde sett en slik ild før. Ingen hadde helt forstått den. Den brant etter sannhet. Den brant etter liv. Den brant etter frihet.
Frosken så på henne og smilte.
«Nå er du i brann. Du har gått fra aske til ild.»
Kvinnen svarte: «Merk deg én ting. Ingen flod kan stoppe meg. Ingen demning kan holde meg tilbake. Jeg taler sant.»
I det hun sa ordene, skjedde en ny forvandling. Hun ble til en gyllen trekant. Et hellig symbol. Et tre med røtter i jorden og grener mot himmelen. Et bilde på liv, skapelse og sammenheng. Hun kjente treenigheten i seg selv – kropp, sinn og sjel. Jord, himmel og det som binder dem sammen.
«Jeg er hellig.»
Ikke fordi hun sto over andre, men fordi livet som strømmet gjennom henne var hellig.
Hun kjente hvordan elvene og demningene hun tidligere fryktet mistet sin makt over henne.
Hun var kommet hjem.
Den grå engelen var borte.
Fra den tørre jorden, fra asken og det utbrente landskapet steg en ny skikkelse frem. En hvit due. Den bar kjærlighet, håp og utholdenhet. Den fløy over et landskap preget av gamle historier som hadde blitt spunnet om og om igjen gjennom generasjoner.
Historiene hvisket: Du er ikke viktig. Du er ikke nok. Du må kontrolleres. Du må formes. Du må bøye deg.
Men duen svarte: «Nei. Du er ikke skapt for å krympe deg. Du er skapt for å leve. Du er skapt for å skape. Du er skapt for å være fri.»
Så begynte duen å forandre seg. Fjærene ble lengre. Vingene større. Lyset rundt den vokste. Foran kvinnen sto nå en hvit påfugl.
Den så på henne med et blikk som rommet både sorg og visdom.
«Lytt. Du vet allerede hva jeg vil fortelle deg.»
Kvinnen lyttet.
«Du lider,» sa påfuglen. «Du lider på grunn av alt som har blitt sagt og gjort. På grunn av stemmene som har forsøkt å gjøre deg mindre. På grunn av historiene som har blitt gjentatt så lenge at de har begynt å høres ut som sannheter.»
Så åpnet det seg et øye. Påfugløyet. Det så rett inn i den blå sjelen hennes. Gjennom alle lagene av frykt, skam og tvil. Gjennom asken. Gjennom tårnet. Gjennom alt.
«Nå må du våkne.»
Kvinnen kjente at noe reiste seg i henne.
«Din sjel skal ikke bøye seg for noen.»
Ordene kom ikke som en ordre. De kom som en erindring. Som om sjelen alltid hadde visst det. For sjelen er ikke skapt for underkastelse. Den er skapt for verdighet, kjærlighet og sannhet. Den bøyer seg bare i ære for sitt eget liv.
Og fra den grå ødemarken begynte noe å vokse. En spire. Den sterkeste spiren. Den brøt gjennom stein og aske, gjennom det døde og det glemte, gjennom alt som en gang hadde forsøkt å holde den tilbake. Den vokste mot lyset. Mot livet. Mot friheten.
Og kvinnen forstod:
Hun gikk ikke alene.
Rundt henne gikk kvinner fra alle tider. Kvinner som hadde båret, skapt, elsket, mistet seg selv og funnet seg selv igjen. De gikk på den samme veien. En vei bygget for å vare. En vei bygget av erfaring, mot, kjærlighet og håp.
Sammen tok de steinene fra tårnene sine og bygget broer og veier. Det som en gang hadde holdt dem fanget, ble til noe som kunne bære dem fremover.
For kraften hadde aldri vært borte. Den hadde bare vært skjult. Som en kilde under jorden hadde den ventet tålmodig på å få komme frem.
Nå steg den opp.
Ikke som makt over andre, men som livskraft. Som bevissthet. Som friheten til å være den man er.
Kvinnen vendte seg mot det grå tårnet for siste gang. Hun sa farvel til frykten. Farvel til skammen. Farvel til stemmen som hadde fortalt henne at hun ikke var nok.
Den gamle forhekselsen var brutt.
Ikke med vold. Ikke med kamp. Men med sannhet. Med kjærlighet. Med erkjennelse.
Langt borte kom en ridder ridende. Men ridderen var ingen mann. Det var en kvinne. Hun steg av hesten, kastet rustningen fra seg og smilte.
«Nå skal du leve.»
Kvinnen kjente ordene synke inn. Hun var ikke grå. Hun hadde aldri bare vært aske. Hun var større enn frykten sin. Større enn historiene som hadde forsøkt å definere henne.
Hun var en del av livet selv. En del av jorden. En del av himmelen. En del av alt som hadde vært og alt som skulle komme.
«Der er du,» sa ridderen. «Jeg har ventet på deg.»
Og som den første morgenen etter en lang natt åpnet verden seg.
Hun var våken.
Og verden begynte på nytt.
Lets´s Analyze , Shall We?
Påfugløyet er skrevet som et åpent symbolsk landskap, der bilder og metaforer kan vekke ulike minner, følelser og assosiasjoner hos den som leser. Det finnes derfor ikke én riktig måte å forstå fortellingen på. Den kan få bety noe forskjellig for hvert menneske, og kanskje også noe forskjellig på ulike tidspunkter i livet.
Analysen som følger, er én mulig psykologisk lesning av fortellingen. Den trekker på innsikter fra Donald Winnicott, Carl Jung og Irvin Yalom, samt den jungianske analytikeren Clarissa Pinkola Estés, og undersøker noen av temaene som ligger under fortellingens bilder – identitet, avmakt, bevissthet, frihet og det å finne tilbake til noe levende i seg selv.
Estés, særlig kjent for Women Who Run with the Wolves, bruker eventyr, myter og symboler som innganger til den kvinnelige psyken. Hennes arbeid åpner for å se fortellinger som mer enn historier med bestemte svar – de kan også bære en form for gammel, intuitiv kunnskap som leseren kan møte på sitt eget sted i livet. I Påfugløyet kan de mange dyrene, naturbildene og forvandlingene derfor også leses som et indre symbolspråk, der kvinnen ikke nødvendigvis trenger å forstå hvert bilde, men kan la det vekke noe i henne.
Påfugløyet kan leses som en fortelling om bevegelsen fra et liv preget av tilpasning til et liv som oppleves som ens eget. Donald Winnicott forteller at det falske selvet kan oppstå når mennesket tilpasser seg omgivelsenes forventninger på bekostning av det spontane og levende i seg selv. I fortellingen blir dette synlig gjennom den grå engelen. Hun er dekket av aske, men under asken finnes fortsatt et levende ansikt. Hun har ikke mistet seg selv. Hun har mistet kontakten med det.
Derfor kommer ikke forvandlingen utenfra. Blomstene vokser ut av henne. Kraften har aldri vært borte. Den har bare vært skjult. Jung ville kunne forstå reisen som en bevegelse mot større helhet. Kvinnen må møte det hun har forsøkt å holde borte – frykten, skammen, såret og historiene som har blitt en del av hennes indre verden. Derfor blir ordene «Du er ikke meg» etter hvert til «Du er meg». Ikke fordi såret skal få definere henne, men fordi også det som har gjort vondt, er en del av hennes historie. Det som tidligere var splittet, kan begynne å bli forstått som deler av et større hele.
Også påfugløyet blir betydningsfullt. Det handler ikke først og fremst om å beseire mørket, men om å se. Å se gjennom frykten. Gjennom skammen. Gjennom historiene som har blitt gjentatt så mange ganger at de har begynt å høres ut som sannheter.
Hos Yalom kan fortellingen også leses som en eksistensiell bevegelse fra avmakt til frihet. I begynnelsen finnes bare «Jeg kan ikke». Mot slutten kommer en annen erkjennelse: Nå skal du leve. Når mennesket ikke lenger bare opplever seg som bestemt av det som har vært, oppstår også spørsmålet om hva man vil gjøre med livet som fortsatt ligger foran en.
Det er kanskje derfor ridderen til slutt viser seg å være en kvinne. Hun kommer ikke for å redde henne fra utsiden. Hun kommer som et bilde på den delen av henne selv som allerede har funnet veien ut.
Slik møter Påfugløyet også Botticellis The Birth of Venus.
Venus kommer opp av havet og trer frem i verden. Kvinnen i Påfugløyet kommer opp av asken og trer frem i sitt eget liv. Hun blir ikke en annen. Hun blir synlig.
Og kanskje er det dette oppvåkning egentlig handler om: ikke å skape et nytt menneske, men å finne tilbake til det levende som hele tiden har vært der.
Søsetra Reset Retreat
På Søsetra Reset Retreat kan du delta i et gjennomarbeidet program hvor psykologisk refleksjon og samtale møter mindfulness, yoga og sound healing. Hver del er valgt med en tydelig hensikt og satt sammen for å fasilitere den samme bevegelsen som i Påfugløyet: å komme ut av asken og tilbake til seg selv.