GIV AKT

Det var en gang. Det var en gang. Det var en gang. Det var en gang. Men hva med akkurat nå? Hva med deg? Ja. Akkurat deg.

Hele livet har du kanskje spurt deg selv: Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvem skal jeg være? Kanskje har du hele livet forsøkt å tre deg selv gjennom et nåløye – et bitte lite nåløye som du hele tiden har forsøkt å presse deg gjennom.

Du vil kanskje si at du aldri har gjort det. At andre kanskje har forsøkt, men ikke du. Men sannheten er at du allerede har gjort det. Hele livet har du forsøkt å tilpasse deg et lite rom for hvem du får lov til å være.

Og nå skal jeg vise deg noe som kanskje kommer til å ryste deg. Dypt inn i ryggraden.

Der ligger historien din. Ikke som en bok du kan lese, men som erfaringer kroppen har båret med seg. Alt det vonde. Alt det gode. Alt du har vært gjennom. Ryggraden holder deg oppe. Den gjør at du kan stå. Men hva skjer dersom man blir hogd hardt i ryggraden? Ett hogg. Så ett til. Og ett til. Hva tror du skjer?

Ryggraden spenner seg. Den gjør seg klar. Den venter på det neste hogget. Den spenner seg mer og mer, fordi den tror at dersom den bare blir sterk nok, stram nok og oppreist nok, kan den beskytte deg. Men hva skjer når du står slik lenge? Du blir stiv. Stram. Alltid forberedt. Og kanskje blir det faktisk lettere å hogge.

Hvorfor gjør ryggraden dette? Fordi den tror at det er det som skal til. Stram deg opp. Rett deg opp. Bli sterk. Ikke bøy deg. Ikke fall. Ikke vis svakhet. Stå oppreist. Alltid stå oppreist.

Giv akt.

Hva er det som skjer når du står i giv akt? Du blir en del av noe. Et stort maskineri. Mange mennesker står rundt deg i giv akt. Alle står på samme måte. Alle venter. Alle er klare. Alle følger ordre. Og kanskje er det nettopp det som er så trist med å stå i giv akt.

Du står der, stram som en soldat. Hvite hansker. Nypussede sko. Stram uniform. Alt ser perfekt ut. Helt perfekt. Ingen kan se at du er redd. Ingen kan se at du er sliten. Ingen kan se at du egentlig ikke vet hva du venter på. Du står bare der og venter på neste ordre.

Men hvem gir ordren? Det er en leder du ikke kan se. Du kan ikke ta på ham. Du kan ikke høre ham. Likevel vet du hva du skal gjøre. Du vet hva du må gjøre. Vær forsiktig. Ikke ta plass. Ikke si for mye. Ikke stol på noen. Ikke gjør feil. Ikke vis hvem du er. Vær klar. Alltid vær klar. For noe kan gå galt.

Hva blir den neste ordren? Hva blir den neste oppgaven? Du venter og venter, men lederen viser seg aldri. Årene går, og du står fortsatt der. Alene. I giv akt. Du begynner å forsvinne inn i en tåke. Du blir mindre og mindre, til du nesten er gjennomsiktig. Ingen legger merke til deg. Du er ikke noen som noen husker, men du er heller ikke noen som noen glemmer. Du er bare … ingenting.

Hva er du når du har gjort deg selv usynlig? Hva er du når du har utslettet deg selv for å være trygg? Og hva om det du har vært så redd for allerede har skjedd? Hva om du allerede har forsvunnet?

Med ett kommer en hals til syne. En hals som vil skrike. Den vil skrike høyt. Men en hals trenger en munn. Og munnen kommer. Munnen vil forme skriket, men munnen trenger en hjerne. Og hjernen kommer. Hjernen trenger en kropp. En kropp trenger et nervesystem. Et nervesystem trenger en ryggrad.

En ryggrad.

Uten ryggraden segner kroppen sammen. Men ryggraden er den reddeste av dem alle, for den husker. Den husker hoggene. Den husker det gode. Den husker det vonde. Den husker det kroppen kanskje ikke lenger vil huske.

Og halsen blir stille. Munnen blir stille. Hjernen blir redd. Den vil ikke. Den tør ikke. Alt stopper opp. Det er som om forbindelsen mellom delene har blitt brutt. Som en kortslutning. Overload. For mye. For lenge. Alt på én gang.

Og et sted inne i denne kroppen finnes det en liten gutt. En liten gutt som hikster. Ikke ordentlig gråt, bare hikst. Som om gråten aldri får fullføre seg. Han vil skrike, men han kan ikke. Han vil gråte, men han får det ikke til. Han er fastlåst. Han er redd. Og ryggraden hans har fått et stort hogg. Et hogg som har kuttet over viktige forbindelser.

Så den voksne mannen går rundt med en liten gutt inni seg som fortsatt hikster. Hver gang han går ut, møter han andres blikk. Noen ser med medynk. Noen ser med tristhet. Men kanskje har ingen egentlig sett ham. Før nå.

For nå er det noen som ser. Noen ser hogget i ryggraden. Noen ser den lille gutten. Og det kommer noen små mekaniske bier. De kryper inn, ikke for å reparere ham til den han var, men for å begynne å reparere det som har vært skadet. De ser hva som har skjedd, og de blir triste. For det er trist. Det er trist å se hva denne gutten har vært gjennom.

Så de begynner å pleie såret. Med forsiktighet. Med varme. Med kjærlighet. De gjør ryggraden sterkere, men også mykere. Mer smidig. Og de legger inn en liten forbindelse som hvisker: Slapp av. Du trenger ikke stå i giv akt akkurat nå. Slapp av.

Og plutselig begynner den store mannen å gråte. Ordentlig. Ikke bare hikst. Tårene kommer. Han kjenner smerten til den lille gutten. Og for første gang kjenner han kanskje noe annet også: medfølelse. Medfølelse for seg selv.

Han ser rundt seg. På maten. På godteriet. På milkshaken. På alt som ligger rundt ham. Og plutselig begynner maten å snakke. Milkshaken sier: «Jeg beklager. Jeg trodde jeg hjalp deg. Du virket så glad når du drakk meg. Jeg prøvde å roe deg ned. Jeg gjorde bare mitt beste.»

Og mannen lytter. For milkshaken hadde vært en venn. En måte å få det litt bedre på. En måte å slippe å kjenne. En måte å roe ned det som knyttet seg inni ham. Men nå ser han noe annet. Han ser hva det har kostet. Han kaster milkshaken ut av vinduet.

Så kommer pommes fritesen til live. Den har også vært en venn, men kanskje ikke en særlig god venn. Den har bare bedt om mer. Mer og mer. «Gi meg mer pommes frites. Gi meg mer.» Den har hatt makt over ham, akkurat som andre mennesker en gang hadde hatt makt over ham.

Han innser noe. Han har matet alle andre. Hele livet. Han har gitt og gitt og gitt, helt til det nesten ikke var noe igjen av ham selv. Men nå ser han forskjellen. De som hadde makt over ham, var ikke ham. De var ikke en del av hans innerste selv. Han var ikke ond. Han var ikke svak. Han var ikke feil. Han var et menneske som hadde forsøkt å overleve. Og kanskje hadde hjertet hans fått mindre og mindre plass.

Den store mannen ser på seg selv. Han ser inn i sine egne øyne. Og for første gang ser han liv der. Kroppen hans er stor, men han forstår at den ikke trenger å være stor for å romme alt. Han trenger ikke lenger bruke kroppen til å bære alle andre. Han trenger ikke romme alle menneskene som en gang gjorde ham vondt. Han trenger ikke bære dem videre.

Dette er hans kropp. Hans liv. Hans ryggrad. Hans hjerte.

Han begynner å forstå at kroppen kanskje har forsøkt å romme alt det han selv ikke hadde fått plass til å romme. Menneskene. Smerten. Frykten. Alt sammen. Det hadde fått et hjem i kroppen hans. Men nå kan han begynne å kaste spøkelsene ut.

Han åpner døren og gjør rent. Ikke fordi det som har skjedd kan viskes bort, men fordi det ikke lenger trenger å bo der. Det blir stille. Det er tomt. Men denne gangen er tomheten annerledes. For nå er det plass. Plass til ham. Bare ham.

Og han vet at han kan fylle dette rommet med noe annet. Noe som faktisk tilhører ham.

Sakte åpner han døren og går ut. For første gang ser han på mennesker på en annen måte. Han ser blikkene deres, og kanskje har de ikke bare medynk i seg. Kanskje er det kjærlighet der. En kjærlighet som sier: «Jeg ser deg. Jeg ser at du har hatt det vondt. Og du trenger ikke skjule det.»

Han kjenner varmen. Den går gjennom ryggraden, inn i hjertet og ut i resten av kroppen. Og han forstår at dette er en annen form for næring. Ikke maten som bedøver. Ikke det som gjør ham mindre. Ikke det som holder ham fast. Men næring som faktisk bygger ham opp.

Kjærlighet.

Ikke kjærlighet på pinne. Ikke kjærlighet som skal kjøpes. Ikke kjærlighet som skal fortjenes. Men den kjærligheten som rommer deg. Den som lar deg være. Den som ikke krever at du står i giv akt.

Og kanskje er det nettopp dette du må begynne å gi deg selv. Den kjærligheten som gjør det mulig å slappe av. Den kjærligheten som lar ryggraden være sterk uten å være stiv. Den kjærligheten som lar hjertet få plass. Den kjærligheten som ikke gjør deg usynlig, men synlig. For deg selv.

For kanskje er det der du begynner å komme tilbake. Ikke som den du en gang var, men som den du egentlig er.

Kun du kan begynne å gi deg selv denne kjærligheten. I bøtter og spann.

Kun du.

Sånn gikk denne historien.

Snipp, snapp, snute – så var eventyret ute.

Av Mirja Løvaas