Ta spaden din og gå,Erna!
“Tante, tante! Kom, kjære barnehagetante! Kom og redd meg! Hyl! Noen prøver å ta spaden min! “Tanten kommer. «Så, så, små barn. Nå må dere leke fint. Ikke vær så slemme mot hverandre. Dere må dele på spaden.»
«Nei, jeg vil ikke dele!» roper den største ungen høyt.
«Jeg vil ikke dele! Jeg vil ikke dele!»
«Men det må du,» sier tanten. «Du kan ikke ha spaden helt for deg selv.»
«Jo, det vil jeg! Jeg vil ha spaden for meg selv!»
De andre barna ser på hverandre. De kikker bort på den bortskjemte ungen.
Hva er det med dette barnet som ikke er helt riktig? Hvorfor vil hun bare leke med seg selv?
«Jeg vil leke for meg selv! Jeg vil leke for meg selv!» roper hun. Hun trekker seg tilbake til hjørnet av skolegården. Hun tar med seg spaden de andre har vokst fra. De synes hun er smålig og litt rar.
«Se den fine spaden jeg har! Jippi! Hurra!»
Hun står på weirdo corner, der ingen vil stå. Hun vifter med spaden sin:
«Se hva jeg fikk! Se hva jeg fikk! Jeg fikk spaden! Ædda bædda bua, du har høl i fua!»
Hun snakker et språk som får de andre barna til å heve bryna. Hun kjører sitt eget show. Etter en stund går noen barn forbi. De har ikke noe fast sted. De tenker: Hmm, er dette en plass? De hører:
«Ædda bædda bua, du har høl i fua! Ædda bædda bua, du har høl i fua!»
Så stemmer de i:
«Ædda bædda bua, du har høl i fua! Ædda bædda bua, du har høl i fua!»
Jenta heiser spaden opp i en flaggstang:
«Se hva jeg fikk! Se hva jeg fikk! Jeg har spaden som alle ville ha!»
De roper i kor:
«Vi har spaden som alle ville ha! Vi har spaden som alle ville ha!»
Det utspiller seg et hylekor i hjørnet av skolegården. Det vokser seg større og større — tror de — men i realiteten er de bare 10–15 stykker.
«Herregud, se på oss!» De hiver armene i været:
«Jippi! Se på oss! Se på oss!»
Lærerne står og ser på med bekymrede blikk. Jo, selvfølgelig, det er politikergjengen. Hvert år nye elever som oppfører seg slik. Hvert år står de på weirdo corner. De applauderer seg selv. Å, som de er høye på seg selv! De elsker seg selv. De diskuterer og diskuterer, men aldri med seg selv.
Det renner som smeltet smør ut av munnen på dem. De enkle svarene. Om og om igjen. Papegøyespråk. De er papegøyer av seg selv.
«Jeg vet svaret! Jeg har alltid rett! Jeg må ofre meg selv for dette gode landet!»
De elsker lyden av sin egen stemme.
«Se på meg! Se på meg!»
Den store jenta danser rundt i skolegården:
«Se på meg! Se på meg!»
Hun har ikke fått med seg at alle har gått hjem. De sitter hjemme og snakker om den rare jenta som danser og danser med en spade i hånden. De sier:
«Hun danser som om hun er en dronning. Hun har spaden som et slags septer i hånden.»
De ler høyt. For noen klovner de er. Det er flaut å bli sett med dem. Det er social suicide om du blir sett med henne der.
Nå deler hun ut flyers med navnet og bildet sitt på:
«Jeg holder konsert i morgen! Det blir rockekonsert!»
«Skikkelig rockekonsert!» sier Erna.
«Og jeg blir deres dronning!»
Å nei, Gud, så flaut. Skolen ler. Hun tror at vi bryr oss.
«Kom til rockekonserten! Det blir gratis is og brus!»
Brus? Hmm, det frister jo litt. Gratis is, brus og underholdning. Jo, det frister litt. Vi rigger oss til. Vi er klare for rockedronningen.
Vi ler litt. Vi fniser litt. Det er litt flaut å se på de som prøver så hardt. Men hva annet skal de gjøre? De må jo bare stå der. De har virkelig funnet sin plass.
Det fnises og det hviskes.
Huff, så flaut. Så påståelig. Så herskeraktig. Så utrolig pinlig. De snakker hele tiden i munnen på hverandre. Kjemper mot hverandre med ordene. Og det vittigste av alt: politikk-battle.
De står som rappere som rapper mot hverandre. Å, så gyselig. Det går kaldt nedover ryggen. Du blir pinlig berørt.
Voksne mennesker som kjemper for å få sagt sitt. Kjemper for å få sagt sine setninger. Kjemper en innbitt kamp for det som de har bestemt seg for er rett.
Hvor ellers ser man slik oppførsel? Jo, i barnehagen. Jo, i sandkassen. Der barnehagetantene må inn og megle for alles velbehag.
«Nei, du må la den andre snakke ferdig. Nei, nå må jeg avbryte deg. Nå må jeg ditt og nå må jeg datt.»
«Nei!» skriker ungene.
«Nei, nei, nei!»
Det blir et evig kaos.
«Å huff og huff for en dag,» sier barnehagetanten når hun kommer hjem.
Det er bare kaos og krangling. De oppfører seg som småunger. Ja, de er jo småunger. De kjemper for sin sak. De kjemper for spaden sin. Men det fortsetter jo bare. De forblir slik. Da er det narsissistisk skade. De lever i sin egen verden der de vet alt. Det er ingen utvikling. Det er bare meg, meg, meg.
«Se på meg! Se på meg! Se på munnen min! Den beveger seg og beveger seg. Det kommer bare gull ut av den. Bare gull! Bare gull!»
«Jeg snakker bare gull, du snakker bare tull! Jeg snakker bare gull, du snakker bare tull!»
Sånn går diskusjonen. Deres hellige rytme er:
«Du snakker tull! Jeg snakker gull!»
Det kalles en politisk diskusjon. En diskusjon du ikke finner andre steder.
«Du er dum! Du er dum! Jeg er snill! Jeg er snill!»
Noen sytete, bortskjemte, forvokste småunger som ikke har lært folkeskikk av en god mor eller far. De er apeshowet. Gjentar seg selv gang på gang. Å, herregud, så mange gjentakelser! Hele tiden gjentakelser. Om og om igjen.
Gjenta til det faktisk stemmer. Vise krangling og diskusjon. Dette er politikk! Sånn vinner vi stemmer. Ved høylytte stemmer! Om og om igjen. Her glemmer man vanlig folkeskikk og høflighet. Her snakker vi i munnen på hverandre og kjemper om oppmerksomhet. Akkurat som i sandkassen.
Her lekes det høylytt igjen. Det snakkes til vi alle glemmer at disse menneskene ikke passer inn.
Hvor kan du ha slike høylytte mennesker? Hvor hører de hjemme? På galehus?
Ja, i en viss tid var det galehus. Der plasserte man folk som bare kunne hyle og skrike. De som bare kunne preike og preike. Alle landsbyer hadde en slik. Den lokale idioten.
Han som bare skulle snakke og snakke. På innpust og utpust.
«Å nei, nå kommer han...» Da måtte man bare nikke og nikke.
«Ja, ha. Ja, ha. Ja, er det sånn det henger sammen, ja.»
Vi har personer som styrer landet som hører hjemme i en barnehage. Vi må oppdra dem. Slutt å se på dem. Da mister de interessen. Det viktigste for dem er å bli sett. Tror du de ofrer seg selv i det skjulte? De ser på seg selv som helter. De skal redde landet. De skal styre landet. De skal redde oss.
Akkurat som heltene under krigen. De som virkelig kjempet for oss. De som ofret seg. De som jobbet kun i det skjulte. De døde for oss. Kastet seg i tidlige graver, kun for oss.
Hva tror du de hadde syntes? At vi lar disse menneskene styre landet vårt? At vi lar dem ta beslutningene våre. For oss og våre vakre barn.
For våre eldre, som kjempet så godt, langt der bak i det fjerne. De ser på seg selv som heltene:
«La meg prate! La meg prate! La meg prate!»
Nei, du skal sette deg ned. Ingen vil møte en person som deg en mandags morgen. En som alltid har rett og som kjemper om ordet.
Så nå ber jeg en innstendig bønn: Kan noen der ute virkelig ofre seg? Gå inn i politikken. Uansett hvor flaut det måtte føles.
For akkurat nå kan man si:
«Ja, jeg vil bli politiker.» Det hever øyenbryn.
Hvorfor vil du stå på weirdo corner?
Jo, fordi vi trenger noen gamle helter. Vi trenger old school heroes som ofrer seg selv, kun for oss. Så ta det første steget frem. Det skal virkelig føles ille. Like ille som om en feminist skulle ta på seg bikini og vinke med hånden og rope:
«Se på meg! Se på meg!» Så rart og flaut skal det føles. En feminist i en missekonkurranse. Huff, så flaut.
Jo flauere du synes det høres ut å skulle høre din egen stemme, jo bedre er du for jobben. Du skal unnskylde deg selv. Du skal si:
«Ja, dette er for meg ekstremt rart og utenkelig. Jeg har aldri i mitt liv forestilt meg å skulle stå og snakke foran en folkemengde. Men jeg har diskutert mye med meg selv, og tanken om å gå inn i politikken er like absurd som at jeg skulle bosette meg på månen. Så jeg har bestemt meg for at kanskje jeg er den rette for jobben. Takk, takk.»
Det kommer ikke applaus. Det kommer et lettelsens sukk. Et lettelsens sukk.
Ja, kanskje vi for en gangs skyld kan få noen dyktige folk ved roret. De som heller jobber og ofrer seg i det skjulte. De som utarbeider planen. Om og om igjen. Tenker på alle mulige utfall.
Et analytisk sinn. En som tenker en del med hjertet, men også med sitt indre sinn. Den som forhører seg med andre, og som dobbeltsjekker med seg selv. Den som diskuterer med seg selv. Den som faktisk tviler på seg selv. Den som er åpen for hva andre sier.
Ikke hyklere. Ikke sånne hyklere Å, helst noen som kan takle sine egne problemer før de skal ordne det for alle andre. Du behøver ikke være perfekt. Men det er fint å ha et ryddig skap.
Så kom, dere dyktige folk: Ofre dere selv. Gå inn i politikken. Få et klapp på ryggen. Kom igjen, dette klarer du! Vi heier på deg!
Gå inn og forandre politikken. Få det i det minste vekk fra weirdo corner. Og ikke snakk i munnen på hverandre. Snakk med respekt og åpenhet. Sammen skal vi finne løsninger.
Og du da, Erna. Takk for deg, da, gode Erna, du som virker så fin og flott. Takk for alle dine mange ord. De betydde mye. Og om en bitte liten stund er du glemt.
Men de sanne heltene. De som ofret seg for oss. De blir aldri glemt. De lever i oss. I jorda som vi trår på hver eneste dag. I denne jorda som de ofret seg for. Unge, vakre, sterke menn og kvinner. De lever i oss. De er borte nå. Men vi minnes.
På gjensyn, min venn!
